hits

Valentin Schmalentin!

Så er den her igjen; Valentines...Aller hjerters dag....feiringen av kjærligheten og all den smørja der.   

Den dagen da vi skal overøse hverandre med hjerter og kort og blomster og bamser og alt mulig rart som kan knyttes til noe kjærlighetsopplegg.  Men vi som er single, vi står på sidelinjen å ser på. 

Det finnes nemlig ikke rom for å være singel på Valentines.  Det skal nemlig elskes og hjertes, så det er til å få mark av! 

Alle blomsterbutikkene bugner av roser, og det vrimler av kort og sjokolader med hjerter på, som bare forlanger å bli gitt bort til en man virkelig elsker! 

Men jeg , jeg er singel, så jeg får visst ingen blomster,sjokolader ,eller noe annet heller, for den saks skyld.   

Det jeg derimot får, er følelsen av å være litt ekstra alene. For Valentines handler om å være to.  Og det er lenge siden jeg har vært del av en tosomhet. Såpass lege siden, at jeg ikke vet hvordan man er tosom lenger.   Men i dag er det ekstra tydelig at jeg er bare èn. 

Nå er det ikke sånn at jeg lengter meg syk etter å dele livet med noen. Jeg er faktisk helt fornøyd med livet sånn som det er. Og lar meg ikke imponere av svulstige fraser og blomsterdryss.  Men akkurat på Valentines, blir det gnidd inn, at jeg er bare èn.  

Men dagen er ikke over enda. Siden jeg er bare èn, så har jeg ikke lagt noen romantiske planer for dagen.  Dersom det er noen som føler seg romantisk eller lignende, så kan blomster, sjokolade og juveler bare legges på trappa. Ringeklokka virker ikke, så det er ikke sikkert at jeg hører at du ringer på. 

Serenader som skal synges under min veranda, må være ferdigsunget før kl 23. Dette iht. ordensreglementet i borettslaget. Det kan forøvrig IKKE benyttes trekkspill, blokkfløyte,ukulele eller tuba som akkompangement, da dette vil virke fullstendig mot sin hensikt.  Akseptabel instrumentering vil være gitar, fiolin, harpe og/eller symfoniorkester.  Dersom du velger å synge noe av DDE eller lignende, vil politiet bli tilkalt. 

Om noen inviterer på mat, kan det opplyses om at pølse i brød på bensinstasjon IKKE kvalifiserer som å "spise ute".  "Spise ute" inkluderer krav om bruk av bestikk, tallerken som ikke er av papp eller plast, samt duk.   

Og om ingen skulle dukke opp: Ja så kommer all usolgt hjertesjokolade på halv pris ganske straks!  Og DA ... blir det feiring av alle hjerters dag. Til halv pris:) 

 

Strikking og jus

Man skulle tro at en så uskyldig aktivitet som strikking ikke kunne ha noen form for lovbrudd knyttet til seg, men den gang ei!   Det finnes faktisk en lov som brytes på daglig basis av svært mange, og den heter lov om opphavrett.  

Den fullstendige lovteksten finner du her:https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1961-05-12-2

Jeg skal fortelle litt om hva denne i praksis betyr for deg som strikker, hva du HAR lov til, og hva du IKKE har lov til sånn helt uten videre.

Først: Alt dette har liten og ingen betydning for deg som bare strikker etter mønstre du har kjøpt for å lage pene ting til deg selv, eller dine nærmeste, og som skal gis bort som gaver.  Dette har mest betydning for dem som strikker for videresalg. 

Med videresalg menes messer, Facebooksider/grupper/forum,og alle andre steder der du leverer et ferdig produkt mot penger.

Premisser:  Et mønster er et åndsverk.  Rettigheter til å lage kopier for salg tilhører den som har laget mønsteret. Uansett.  Den som lager kopier etter mønsteret, skal som utganspunkt svare et vederlag til den som har laget mønsteret for å kunne gjøre dette. (§2) I tillegg skal det nevnes hvem som har laget mønsteret, ALLTID! (§3) 

Kopiering og videresalg av et mønster du har kjøpt, er ALLTID ulovlig.

Privat bruk og videresalg av produkter: Den som eier mønsteret kan gi sitt samtykke til at det framstilles eksemplarer for salg.  Sånn som for eksempel i tilfellet Marius, der Lillunn gir en generell tillatelse til fri benyttelse av mønsteret til håndstrikk. De krever også at produktene merkes med at: 

Dette er basert på MARIUS ®© mønsteret, Jeg garanterer at strikke produktet er ekte norsk håndstrikket. "  

Man oppnår godkjenning for bruk til håndstrikk gjennom å sende dem en mail. Enkelt og greit.​

Klompelompe og andre populære mønstre har ikke gitt en slik generell tillatelse, men man kan bare sende dem en mail å spørre hva de synes er greit. Mange mønsterprodusenter synes det er greit at det selges håndstrikkede ting som de har designet, men du plikter å sjekke dette.

Det spiller ingen rolle om det IKKE står i mønsteret at det ikke er lov å framstille for videre salg.Om det IKKE står, så betyr det ikke at det er fritt fram. Uansett.(§12)  

Om det står at mønsteret er til privat bruk, så er det IKKE nødvendigvis tillatt å produsere med den hensikt å videreselge plagget. Da er det ment at du skal lage plaggene til deg selv, familien/venner, og at det skal gis bort.  Unntaket her, er om en venn har kjøpt mønsteret, og ber deg om å strikke for dem. Da er det privat bruk, og du kan ta betalt for arbeidet.  Om du har strikket et plagg som ikke passer, så kan du selge dette. Du har også lov å fritt selge et brukt plagg. (§12)

Et strikkemønster er resultat av et nitidig arbeid, og er opphavsrettslig beskyttet.  Om du ønsker å produsere plagg for videresalg, så er det en enkel mulighet å bare kontakte den som har laget mønsteret.  Mange synes det er greit at hobbyprodusenter selger deres design, så lenge det ikke er i slike mengder at det regnes som næring. Se definisjon fra skatteetaten: http://www.skatteetaten.no/no/Bedrift-og-organisasjon/Starte-bedrift/Jeg-vil-i-gang/Hobby-eller-naring/

 Det er dog sjelden at noen kommer til å iverksette rettslige skritt for å straffe den som bryter disse reglene.  MEN det kan være greit å vise mønsterdesignere såpass respekt, at man ihvertfall spør om lov.

Når du lager dine egne mønster, er det DU som bestemmer hvordan disse skal brukes. Og du KAN bruke deler av et mønster for å lage et nytt, uten at det er ulovlig. Det er derimot god skikk å navngi hvem som har laget de delene du bruker uforandret.(§4)

Strikking skal være til glede, og plaggene som framstilles skal være til glede.  Det vil være rimelig å anta at de som har laget mønstrene, også har ment det.  

Derfor er det også greit at vi som strikker viser respekt for det arbeidet som mønsterdesignere har gjort, gjennom å faktisk be om deres mening, bare sånn at vi vet. Av respekt for arbeidet deres, og i respekt for et tradisjonsrikt håndtverk.

 

 

Kjære Påskeharen!


Det har etterhvert kommet meg for øre at du ikke deler ut påskeegg til voksne lenger. At du kun prioriterer småunger, og som sådan diskriminerer en stor og utsatt gruppe mennesker. 

Det virker som om du har overlatt ansvaret for voksen-egg til bedrifter rundtomkring, og gitt disse ansvar for å dele ut eggene til noen få. Disse selskapene misbruker din tillit gjennom å lodde dem ut, gjennom sånne "klikk og lik"-konkurranser! Det er visstnok fullt mulig å vinne et slikt egg, men da må du klikke og dele og like helt til du får musearm! Trodde du var en litt mer sympatisk type enn Julenissen. Trodde du var en sånn sosialdemokratisk type à la "alle skal få", men det er du ikke...Du diskriminerer voksne akkurat på samme vis som Julenissen.

I år forventer jeg å få egg. I hvertfall siden jeg er så grei at jeg gir deg konstruktiv kritikk på din egge-strategi.

Så kjære påskehare; jeg ønsker meg følgende i mitt egg:
-Vin, hvit eller rød, spiller ingen rolle.
-Sjokolade, Helnøtt er en favoritt, men Kvikk-Lunsj ryker også ned. Egentlig er det ikke noe nøye hvilken sjokolade det er, det er godt uansett.
-Jentesaker. Parfyme, øreringer, klær osv, alt går, jeg er ikke kresen.
-Fiskeutstyr. Sluker og sånn, sitteunderlag, turkniv osv.  
-Billetter til en eller anna kulturell begivenhet. Liker alt fra dømettal til opera, overrask meg.

Om du ikke innfrir, og kommer med påskeegg til meg, så skal jeg ligge på lur bak huset mitt å fange deg når du hippeti-hopper forbi.

Jeg skal knuse duste-eggene dine, kaste sneballer på deg, og knyte øra dine fast rundt nærmeste tre, så kan du sitte der å skjemmes.

Dersom du syns det høres litt skummelt ut å komme nær meg, og det lille gjerrige harehjertet ditt slår litt fortere nå, så kan du legge egget på trappa, eller putte det i postkassa sånn i god tid før påskeaften.  
Da skulle du være trygg. 
Ok? 
Stor klemz og zuzz fra Trine

Gratulerer søstre!

Kvinnedagen?.denne dagen som er en festdag og protestdag og markeringsdag på en og samme gang.  Denne dagen som er like komplisert og sammensatt som damer flest.  På den ene siden skal vi minnes og feire den jobben våre mødre og deres mødre har gjort for oss, som har gitt oss rett til å utdanne oss, stemme ved valg, bestemme over egen kropp og eget sinn.  På den andre siden skal vi fortsette kampen for at våre rettigheter ikke blir vannet ut, og at vi kan fortsette å være likestilt med menn.  

Men skal vi virkelig snakke om likestilling?  Er ikke det et utdatert og gammeldags begrep?  Kan vi noen gang oppleve fullstendig likestilling så lenge det snakkes om ulike kjønn med ulike behov og preferanser, ulike fysiske og mentale forutsetninger?  Det er grunner til at kvinner prioriterer hus og hjem når barna kommer, det er grunner til at menn er i stand til å utføre fysisk tungt arbeid lettere enn damer.  Det er grunner til at det fins to kjønn, og det er kanskje meningen at vi skal oppføre oss ulikt, vi skal prioritere ulikt, og vi skal ha ulike egenskaper?

Personlig syns jeg vi skal snakke om likeverd mer enn likestilling.  I begrepet likeverd ligger en aksept og forståelse av at vi kan få lov å utfylle hverandre.  At den ene ikke er mer verd enn den andre, selv om vi bidrar med ulike ting i verden, så er alle bidrag like viktige for at alt skal surre rundt.   Jeg observerer at naturlover fortsatt står over likestillingslover, men naturlovene i seg selv, er et løfte om likeverd. Ikke sånn og forstå at jeg ønsker meg tilbake til det glade femtitall der kvinnene kjente sin plass, og alt det sprøytet der, men det er noe visst besnærende over begrepet likeverd?  Når jeg er deg likeverdig, betyr det at mitt bidrag ikke er viktigere eller mindre viktig enn ditt.  Være seg om du er mann eller kvinne.  Når du er meg likeverdig betyr det at jeg kan yte deg den respekten du har krav på for ditt bidrag, og du kan respektere mitt, SELV om vi har gjort forskjellige ting.  

Jeg vil ha meg frabedt å være likestilt.  Jeg kan aldri bli likestilt med noe som er så forskjellig fra meg. Jeg VIL ikke være likestilt med menn.   Men jeg er likeverdig.  Eller håper å bli det?.

Vi kvinner har et ansvar i forhold til andre kvinner for å oppnå likeverd.    Våre døtre må fortelles at de er bra på bakgrunn av deres prestasjoner.  Selv om vi syns de er grenseløst søte når de presterer, så er det ikke utseendet deres vi må lære dem å elske.  Vi må lære dem å dyrke sine talenter, sin evne til å skaffe og anvende kunnskap, og deres evne til å være gode medmennesker.

Våre sønner må læres at de skal respektere kvinner på lik linje med menn.  De må lære at kvinner er selvstendige individer, som er mer enn pene fjes og pupper, og vi må lære dem å respektere og elske damer på bakgrunn av deres personlighet og egenskaper. Vi må lære dem at nei betyr nei...Og vi må gjøre dem trygge i sitt eget skinn, så trygge at de ikke behøver å trampe på dama si for å føle seg mannlige.

Men mest av alt må vi damer lære å elske oss selv?lære oss å ikke ta andres prestasjoner og utseende som et personlig nederlag, lære oss at vi har en egen verdi?som KUN tilhører oss. Og vi må lære oss å sette pris på og respektere andres verdier.  Selv om vi ikke trenger å være enige?    

Før vi damer lærer å elske oss selv, kommer vi dessverre alltid til å måtte kjempe.  Men monsteret vi kjemper mot, bor inni oss selv. Og kommer til å holde oss små, og nede, så lenge vi LAR det skje?  

Så hva er det jeg prøver å si egentlig?   Ingen aning gitt?.Men gratulerer med dagen sisters, rock on!

Ti grunner til at strikking er bedre enn fast forhold!

1:Man kan fint ha flere strikkeprosjekter på en gang uten at de blir sure på verken deg eller hverandre.

2.Et strikketøy kan legges bort en periode, for så å taes opp igjen uten dramatikk.

3.Strikketøy kan være med på ferie uten å bli full hver ettermiddag, solbrent eller sur.

4.Strikketøyet maser ikke etter verken middag eller klesvask.  

5.Strikketøy kan selges for å finansierere mer strikketøy.

6.Strikketøy kan rekkes opp igjen om man ikke er fornøyd med det.

7.Strikketøy ligger ikke på sofaen og fjerter og klør seg på garnballene.

8.Strikketøyet blir ikke sur om du foreksempel heller vil hekle eller brodere.

9.Strikketøyet svetter ikke på deg , og stjeler teppe på natta.

10. Best av alt...  Om man blir ekstremsint på strikketøyet,og ikke får det til,  så kan det klippes opp i mikroskopiske partikler, og kastes i søpla!  

Knit on!

Jeg er ingen rasist, men....

Denne frasen har vi hørt mange ganger.  Jeg er ingen rasist, men...   Etterfulgt av en eller annen tanke om hvordan DE oppfører seg/tenker, kontra hvordan VI vil at DE skal oppføre seg/tenke. 

Gjør dette deg til rasist?  NEI!!!! Jeg er ikke det, roper mange, og kanskje har de rett i at de ikke FØLER seg som rasister.  Men litt rasistiske tendenser har vi nok alle.  MIN nasjon, MIN kultur er mye riktigere enn deres, ihvertfall når de er her.  Og jeg er ingen rasist når jeg påpeker forskjellen.  

Det som derimot GJØR meg til rasist, er når jeg ønsker å utrydde tilløp til annerledeshet, og deler mennesker inn i OSS og DEM.  Da er jeg ihvertfall farlig nært å være rasist. Selv om det ikke er ond vilje bak.  

Jeg kan gjerne innrømme det først som sist; jeg er nok en rasist, ihvertfall litt.  Og det er sikkert du også.  Min rasisme kommer fram i møte med kvinne- og familierelaterte forskjeller i religion og skikk.   Jeg skal gjerne innrømme at jeg er klønete nok til å blande sammen religion og nasjonalitet, selv om jeg forsøker å IKKE gjøre det.  Men det sniker seg litt inn uansett.

"Jeg er ingen rasist, men jeg mener de skal være takknemlige for å få komme hit."

"Jeg er ingen rasist, men jeg mener at religionen deres ikke hører hjemme her."

"Jeg er ingen rasist, men jeg mener tankegodset deres ikke hører hjemme her. "

Jeg er ingen rasist, men... 

Dette er bare noen få eksempler, fra ulike kommentarfelt.  Og skillet er tydelig.  Det er OSS, og det er DEM.

Jeg er ingen rendyrket rasist, men jeg har rasistiske tendenser.  I enkelte lag av sinnet mitt føler jeg at den kulturen JEG representerer, er mer verdifull.  Og jeg er også opptatt av å undertrykke deler av fremmed kultur som jeg ikke synes det går å leve med.  Som for eksempel kvinneundertrykkelse, omskjæring av barn, barne-ekteskap.  Og jeg er villig til å kjempe for kvinner og barns rettigheter i et fritt samfunn.  Men jeg er ingen rasist... Jeg er bare moralsk overlegen.  I likhet med Johnny fra Stovner, Ali fra Somalia, Nam fra Thailand, og Rosa fra USA, og kanskje deg?

Kanskje er min moralske overlegenhet sterkt beslektet med rasisme?  Kanskje ligger rasismen og ulmer i min selvrettferdige samfunnsoppfatning?  Kanskje er jeg en rasist likevel?  Ihvertfall litt?

Så hvor vil jeg med dette da?  Tja, vet ikke helt.  Men det er vel ikke så viktig bestandig å dra en bastant konklusjon.  Noen ganger er det viktigere å bare tenke litt fritt.  Tenke på den makten en kulturell tilhørighet har, og tenke på dem som kommer INN i denne kulturen.  Og jeg er ikke en rasist, og det er sikkert ikke du heller, men rasismen handler om å nedvurdere andre basert på nasjonalitet, kultur, hudfarge og generell annerledeshet.  

Og DER er jeg like skyldig som mange andre.  

Kjære banken min...

Kjære banken min.  Du og jeg har ikke kjent hverandre så lenge, men jeg hadde rukket å bli litt glad i deg likevel.   Du reddet en jomfru i nød fra økonomisk undergang da den forrige banken viste seg å ikke bry seg om folk.  Men nå er det DU som ikke bryr deg!

Når du nå velger å fjerne halvparten av alle kontorer i norges land, så er du ikke lenger den samme banken som lovte å være der for meg, fra A til Å.  Hvor skal jeg nå følge barnet mitt fpr å sette inn penger på hans konto?  Hvordan skal jeg nå komme i kontakt med et MENNESKE, et menneske som jeg kan se, og som ser meg?  Nå må jeg snart kjøre 14 mil hver vei for å se et menneske....

Du sier at vi mennesker ikke besøker banken lenger.  Men dere har selv lagt opp til at vi ikke skal.  Dere har selv tvunget oss inn i løsninger som har fratatt oss vårt menneskelige ansikt, og erstattet det med nummer og engangskoder. Så nå er vi kanskje ikke helt mennesker mer? Bare konti, summer og avdrag?  

Og når vi snakker om mennesker... Hva kommer til å skje med min kundekontakt i banken?  Denne utrolig trivelige dama, som så på meg som om jeg var et fullverdig menneske, på tross av at kontoen min ikke var feit?  Som var villig til å se meg i ansiktet og ta en sjanse på at jeg var akkurat det jeg SA at jeg var?  Denne dama, som brukte sine evner som menneskekjenner, og så litt forbi tallene, og statistiske data og budsjettmaler.  Som SÅ meg, og ikke bare kontonummeret mitt, og antallet innlogginger?  Som opprettholdt deres høytidelige kundeløfte?

Hun får nok ny jobb, fordi hun er flink, og DA har dere mistet en viktig verdi.  Den verdien som en levende og menneskelig bank har.  

For nå er jeg redusert til et kontonummer.  Og DU , banken min, har brutt kundeløftet ditt!  

PS: Jeg kommer til å kjempe med nebb og klør mot at kontantene skal forsvinne! For når de gjør DET, da har du skaffet deg uinnskrenket makt over meg. Og tilranet deg makt til å blø meg tørr i gebyrer, for alt som skal gjennom kontoen min.   

Valentin meg både her og der....

Nå er den endelig over for i år...Valentindagen.  Denne dagen med hjerter, og blomster, og svulstige kjærlighetserklæringer, og alle skal bare elske, og elske, og date, og være så innmari lykkelige at det er til å få mark av!  

Personlig har jeg ikke noe særlig godt forhold til Fjolle-Valentindagen.  Jeg  synes all denne romantikken blir påtvunget og anstrengt.   Og for alle oss som faktisk ikke deler denne dagen med noen, litt sår.

Denne dagen blir det nemlig riktig påfallende at man er alene. At det ikke vanker frokost på senga, eller så mye som en bitteliten, halvvissen blomst engang.... 

Nå er det ikke sånn at jeg ønsker meg en partner for enhver pris, men akkurat på Valentindagen er det akkurat som om vi single er litt eksludert.  Vi har ingen som peprer oss med hjerter, eller kommer med sjokolade.  Vi havner litt i en romantisk bakevje, og der hender det ikke stort.

"Du kan vel bare kjøpe deg blomster sjøl da", tenker du kanskje?  Og JA, jeg bruker faktisk å kjøpe blomster til meg selv. Jeg gleder meg over deres skjønnhet, helt til de visner og blir brune, krøllete minner om fordums skjønnhet. Og da blir jeg faktisk litt trist.  Ikke bare fordi blomstene mine har krepert, men fordi de representerer en form for ensomhet der de står. Døde, visne og ubrukelige.  Nesten som en kjerring i førtiårs-alderen? 

Jeg trives faktisk ganske godt alene, misforstå meg rett, men noen ganger sniker deg seg inn en følelse av ufullstendighet. Som om det fins en udefinert mangel i livet, som om det er et hull i tilværelsen som ikke godt kan fylles med hva som helst.  Kanskje er det et savn etter å bety noe for  noen andre? Eller en lengsel etter å ha noen som JEG kan bry meg om?  Ikke vet jeg , men den følesen dukker gjerne opp rundt Valentines, så da kan det godt hende at den er forbundet med romantikk. 

Selv om jeg er av det pragmatiske slaget, som ikke lar meg imponere av svulstige fraser, overdådige blomster, eller ufortjente gaver, så hadde det vært artig om noen gadd å ihvertfall PRØVE å imponere meg litt...

Men bare til Valentines.  

I dag er det for sent.

Strikking og problemstillinger

Man skulle anta at strikking er relativt harmløst, og ikke får noen konsekvenser.  Men det er feil. Det er MANGE ting som følger med en tilværelse som strikker, og som kanskje gjøre oss vanskelige å leve med.  

1. Garn.  Garn er vel i seg selv ikke en ulempe, men MENGDER av garn kan fort bli litt uhåndterlig.  Jeg har garn til å vare meg langt inn i neste år sikkert, og det tyter ut av skuffer og skap.  Det har vist seg å være umulig å passere en garnhylle uten at et nøste eller fem finner veien opp i handlekurven...  Dette får naturlig nok både logistiske og økonomiske konsekvenser, fordi jeg nå må kjøpe stadig flere skap, hyller og kommoder å oppbevare det i.  Og denne trangen til å ha masse garn, bare sånn i tilfelle, er like uhåndterlig som et oljeflak.  Dessuten må man gjerne planlegge neste plagg FØR man er ferdig med det man holder på med, fordi det må man bare....

Det er også en ufattelig tidheft å gå inn et sted som selger garn, fordi man alltid må bortpå, kjenne, planlegge og velge ut de nøstene som naturlig nok må bli med hjem. 

Løsning: 1. Ikke kjøp garn før du har strikket opp det du har! (Skjer ikke)

               2: Bygg ut huset. (Absolutt en mulighet. Tomta er stor nok ihvertfall.)

2.Uferdige prosjekter.  Strikkere har gjerne et utvalg av uferdige greier strødd sånn ca overalt.  Dette representerer en sikkerhetsrisiko, fordi pinner på avveie lett kan stikke ut et øye.  Der er dessverre sånn at man kan gå litt lei av genseren som tar så evig lang tid, eller sokkene, fordi man nettopp har strikket sokker.  I sånne situasjoner er det greit å ha et backup-prosjekt, sånn for avvekslingens skyld.  Disse er gjerne spredd omkring, ett i stolen, ett bak en sofapute, to i en pose i en krok, og ett man holder på med. Det finnes alltid en pinne på avveier ett eller annet sted, som man kan skade seg på i et uheldig øyeblikk.

Løsning: 1: Pinner av tre. Selv om man da løper en større risiko for flis i fingeren, så kan disse også brukes til opptenning i en nødssituasjon.

               2:  Begynn å hekle.  Da trenger du bare EN pinne.

               3: Gjør ferdig det du holder på med før du starter på noe nytt. (Virker logisk, men er forbausende vanskelig å få til i praksis.)

3. Restegarn.   Det blir alltid en liten snei med garn til overs når man har strikket noe.  ALLTID! Og er det en ting alle strikkere har til felles, så er det denne sykelige motviljen mot å kaste garn.  Ikke en bitteliten tråd skal gå til spille.  Den lille resten på 22 cm blir en finfin merketråd, og kan også brukes til å feste sammen et par votter eller sokker.  Følgelig havner disse i en egen kurv.  Og selv om det på forhånd er uttalt at man kan bruke alle disse bittesmå nøstene til noe, så er det forbausende sjelden de FAKTISK blir brukt.   Jeg har, som alle andre, et solid utvalg med knøttsmå nøster, som aldri kommer til å bli til noe som helst annet enn rot, men KASTE dem!!!  NEI!!!   

Løsning: 1: Hekle et restegarnsteppe. (Tar absolutt evigheter, og etter tre millioner lapper er som regel spontaniteten og entusiasmen fullstendig vekk...)

               2: Strikk restesokker, eller votter eller en lue. (Blæ! Hvem har lyst til å se ut som et sammenrasket fargekart?  For at dette skal fungere, må man ha en mengde nøster              som lar seg fargekoordinere...  Og da må man samle leeeeenge....)

               3: Kast skiten. (Å, ikke det nei???  Kjente det gjorde vondt, bare å SKRIVE det!)

 

Alle som strikker er forskjellige,men inni skapene våre er vi like.

 

 

 

 

Kvinne for sin strikkepinne!

Jeg kom ut av strikkeskapet her om dagen. Stolt over å endelig kunne være meg selv, og endelig kunne stå rakrygget opp for hva jeg er. Har fått noen tilbakemeldinger på min tilståelse.  Her er noen utdrag:

-"Bare ikke forvent at jeg også skal strikke!"

Det er ikke sånn at fordi JEG strikker, så MÅ du også strikke.  Jeg kan ikke tvinge deg til å strikke om du ikke føler at det er rett for deg, og jeg kan ikke heller få deg til å like strikking, og omfavne det bare fordi JEG liker det.  Det er ikke heller sånn at du kan bli smittet av strikkelyst, bare fordi jeg strikker i offentlighet.  Om du FÅR strikkelyst, så er det nok fordi du egentlig var en strikker innerst inne, men bare ikke har innrømt det for deg selv enda.  Dessuten er det ikke sånn at jeg automatisk vil strikke sammen med alle som bærer på en pose garn.  Man velger noen man liker og stoler på, også strikker man sammen med dem. Strikkere har også forskjellige preferanser; noen foretrekker ull, andre bomull eller syntetfibre, noen liker tykt garn, andre foretrekker tynt, og andre ser mest etter garn i fine farger. 

-"Jeg strikker ikke, det er ikke naturlig for meg."

Det er ikke heller sånn at strikking i offentlighet gjøres for å fornærme deg, og strikkelyst kan ikke heller helberedes med bønn. Selv om det i visse bedehuskretser er BRODERI som gjelder, så er det ikke sånn at broderi passer for alle. Det gjør ikke strikking heller forsåvidt.  Og selv om jeg bærer mitt strikketøy og mine garnposer med verdighet og stolthet, så BEHØVER ikke du strikke.  Du behøver ikke heller ha noen mening om at jeg strikker, fordi det faktisk er en privatsak.  Du tar uansett ikke skade av at jeg strikker, og det er helt ok for små barn å se at noen strikker.  Vi skal ikke behøve å gjemme oss. 

-"Jeg kjente en som strikket, men hun er død nå."

Ja, strikking var nok mer utbredt før.  Vi har alle hatt en oldemor eller bestemor som strikket, og noen av dem strikket nok litt i skjul også.  Og det har nok vært tilfeller av "gamle jomfruer" som har bodd sammen fordi de fant glede av å strikke i hverandres selskap. Det er da flott at folk som liker å strikke sammen kan gjøre det, uten å bli møtt med fordommer fra alle dem som IKKE liker å strikke?  Og man dør faktisk ikke av å strikke. Man dør gjerne av hjertestans, og DET er ikke relatert til strikking. Tvert i mot: Forskning har vist at man blir roligere, og får lavere hvilepuls, av å strikke.  Men dette gjelder nolk ikke dem som må tvangsstrikke. Skoleelever for eksempel...

-"Ta vare på mann og barn før du setter deg ned for å strikke!  Det er egoistisk av deg å bare strikke hele tida!"

Jeg har ingen mann. Argumentet om å ta vare på ham er derfor dødt. Det betyr i praksis at jeg kan strikke når, hvor, og med hvem det måtte passe meg.  Barn har jeg.  Men barnet mitt har ingen fordommer mot at jeg strikker, så lenge han slipper å strikke. Det er ikke sånn at folk som strikker ikke kan få barn, for det kan vi. Men vi har oftere litt varmere barn enn dem som ikke strikker, og det er fordi de er kledd i strikkeklær fra topp til tå.  Men de behøver ikke å bli strikkere bare fordi VI er det. Dette er et valg man gjerne gjør, når man er moden nok til å finne glede i strikking.

-"Jeg synes strikking ser morsomt ut, men har aldri prøvd det selv."

Det er bare å skaffe pinner, garn og oppskrift, så setter du i gang!  Du behøver ikke å like det bare fordi du hadde lyst til å prøve, men det er helt opp til deg.  Noen forsøker seg på et liv som strikker, men foretrekker å gå tilbake til å ikke strikke, mens andre prøver det bare én gang, og bestemmer seg for at dette ikke var helt deres greie.  Dette er også OK, og kanskje fikk de litt mer respekt for oss som strikker når de oppdaget hvor komplisert det egentlig er?  Og strikkere er veldig glade for å kunne dele erfaringer og oppskrifter med en som nettopp er begynt!

-"Jeg foretrekker sløyd!"

Dette er også helt i orden. JEG behøver ikke din godkjenning for å strikke, og du behøver ikke MIN for å drive med sløyd.  Vi er forskjellige, og vi som strikker er OGSÅ forskjellige.  Det er ikke tilfelle at alle strikkere er snurpete gamle husflidskjerringer som skuler på alle som driver med sløyd, brodering, hekling eller makramé. Vi strikkere er fra alle samfunnslag, alle yrker og kommer i alle aldre, og som sådan kan man ikke si at det finnes EN spesifikk type strikkere. Det fins til og med MENN som strikker!  Selv om den mannlige strikkeren nok kan møte litt uforstående blikk fra andre menn, så er de der ute.  Kanskje mange av dem strikker i hemmelighet for å unngå stigma?   Menn har gjerne sine egne hobbyer som er oppfattet som mer "mannete", sånn som biler, motorsykler og ølbrygging, men det betyr ikke at menn som strikker er noen pinglete pyser.  

Kanskje det er på tide med en parade av strikkere. Damer og menn i varme, myke, fargeglade strikkeplagg kan gå i lang kø, med hvert sitt gjennomsiktige plastnett med garn. 

DET blir jeg med på!

 

Ut av skapet!

Jeg har en tilståelse å komme med.  Noe som ikke alle som kjenner til meg ville trodd.  For det jeg skal tilstå nå, er ikke sånt som nødvendigvis synes utapå.   

Noen av dem som kjenner meg vet dette allerede, men det er på tide at min regnbuefargede hemmelighet kommer fram.

Jeg ELSKER å strikke!  

Sånn, der...nå har jeg sagt det. Offentlig. Og nå kjenner jeg meg mye lettere.  

Jeg har vært en sånn som strikker i skjul, og litt sånn småskamfullt, skjult garnnøstene mine mellom poteter og tørkerull på tur fra butikken.  Jeg har strikket ganske lenge, og har funnet stor glede i det, men samtidig har det vært en guilty pleasure som jeg ikke helt har villet vedkjenne meg.  Jeg har tenkt på hvordan jeg framstår offentlig, og hva  min omgangskrets ville tenke om meg dersom jeg sto fram som en av disse kjerringene som strikker. 

Men nå har jeg gjort det! 

Som hemmelig-strikker må man gjerne gjemme seg litt når man skal kjøpe garn. Selv om strikking er relativt harmløst og ikke påvirker andre enn deg selv i nevneverdig grad.  Men det er disse dømmende blikkene, fra dem som ikke forstår at strikking også handler om å finne ro i hva, og hvem du er. Som ikke forstår den dype tilfredsstillelsen i å se lange tråder i vakre farger bli til et plagg.  Sokker kanskje, eller en genser. Og ikke heller forstår gleden av å bære et omsorgsfullt handstrikket plagg.  Et resultat av timer med flid, omtanke og møysommelig arbeid.  

Tidligere har jeg skåret tenner i frustrasjon over garnbutikkenes hang til gjennomsiktige plastnett! ALLE kan jo se at posen er full av garn, og ikke noe annet sømmelig og akseptabelt, og ALLE kan se at den dama der: HUN STRIKKER!  Dette har til tider ført til at jeg helst har hatt med egen pose. En som ikke er gjennomsiktig, sånn at hemmeligheten min kunne være trygg litt til.  Trygg fra dem som peker og tenker "husflidskjerring" når de ser en dame med en pose full av garn.

Men nå er jeg klar til å stå for hvem og hva jeg er.  Jeg strikker!  Og jeg ELSKER å kjøpe garn!  MASSE garn, mykt og deilig å ta på, og i farger som er en glede for øynene!  Dette har ført med seg litt logistikkproblemer i hjemmet, for det er begrenset hvor mange hemelige rom man kan stappe garn i før det flyter over. Og det blir til sist masse bittesmå nøster av restegarn overalt, og disse sniker seg gjerne ut av en skuff for å leke litt med hybelkaninene.   Og DA er det det stor risiko for at hemmeligheten blir oppdaget.

Men nå kan jeg si det høyt, og stolt: JEG STRIKKER!

Jeg finner en egen ro og harmoni i er rett og en vrang, en stripe blått og en stripe grønt. Og det er herved slutt på å gjemme meg.  Fra nå av skal jeg bære garnet mitt hjem, i gjennomsiktig pose, der alle de flotte fargene vises, og jeg skal bekjenne hva jeg er :  JEG  ER EN SOM STRIKKER!  Og jeg er faktisk litt stolt av mine ferdigheter med garn og pinner...Stolt av å være bærer av en lang husflidstradisjon, og en leverandør av varme, hjemmelagde klesplagg til mine nærmeste.  

Så heretter gjemmer jeg ikke bort garnet mitt. Det kan få lov å ligge framme, der jeg kan se på det, ta på det, og forme ideer om hva det skal bli til.  Og jeg skal ha strikkepinner i et glass på kommoden, fullt synlig for alle!  Og strikketøyet mitt skal få ligge på bordet.  

For jeg er en strikker! Og stolt av det!

 

 

 

Vaske og stelle og pusse og bake.....

Nå skal vi vaske gølvet, og vi skal høgge ved, og tre, og pynte med nisser og bake sju sorter? For det er straks jul! Og i denne søte førjulstid, er det vel strengt tatt ingenting som er sursøtere, enn en litt småstressa dame, med hektiske roser i kinnene, tolv plastnett, tomt visakort, og laaaaaang huskeliste over ting som bare MÅ gjøres til jul?.

 Denne dama her har et temmelig avslappet forhold til førjuls-stress. Ok, innrømmer at julegaver kan være litt pes, men alt det andre går stort sett greit. Jeg har nemlig laget mine EGNE førjulstradisjoner, og har tatt lærdom av min arme mors førjulsmas da jeg vokste opp.

All ære til min snille mamma som alltid satte sin ære i at alt skulle være tipp-topp og skinnende blankt før Sølvguttene sang, men jeg har ikke tatt med meg hennes strev inn i mitt hjem. Litt til hennes skam og fortvilelse, men hun overlever det sikkert. (Unnskyld Mamma, sverger at det ikke skyldes dårlig oppdragelse! )

 Juleforberedelser á la Trine:

 1: Jeg gidder ikke å vaske INNI kjøkkenskapene til jul. Jeg rydder litt i høyden, men ellers får det bare være. Dessuten har jeg ikke kjøkkenskap med glassdører, NETTOPP for å slippe å ha det strøkent inni skapene?Ei heller vasker jeg vinduer. Veiver over karmer og lister når jeg henger opp julegardiner 1.søndag i advent.

Skjønner ikke dette med å vaske rundt til jul helt. For det er stappe mørkt, vi fyrer med ved, brenner lys og tar inn er hersens TRE??? Vasker heller til våren, når det er blitt såpass lyst at jeg ser hva jeg gjør!

 2:Jeg pusser IKKE nøkkelhull og dørhåndtak og ellers alt som ser ut som metall. Gidder ikke, tar et tak over listene for å fjerne fingermerker, men ellers kan de stort sett få være i fred. Dessuten HAR jeg ikke dørhåndtak i messing, nettopp så jeg kan slippe å pusse dem? Jeg har et par sølvlysestaker, men driter for så vidt i å pusse dem også. Shabby-Chic? Er ikke det moderne da?

 3: Jeg baker IKKE sju sorter. Jeg baker kanelsnurrer, brød og rundstykker. Resten kan jeg kjøpe. Ingen eter sånne tørre kaker likevel, kun tre smultringer og en liten bit lefse. Men man kan jo ikke bare bare EN lefse, og ikke heller fem smultringer? Og pepperkaker smaker strengt tatt litt høgg.. Goro, Fattigmann og alt det der, er bare til å få ned om man har rikelig tilgang på væske å skylle dem ned med?

Hørte et radiokåseri engang, der sånne tørre julekaker ble referert til som ut-og-inn-kaker. Altså, man danderer dem pent på et fat, setter dem på bordet når det kommer folk, for så å bære dem inn på kjøkkenet igjen når besøket har gått. Gang på gang. Et år jeg har lite å gjøre, skal jeg bake sånne pene kaker i trolldeig, og LIME dem fast i et fat. Ingen kommer noensinne til å ferske meg på det heller!

Jeg lager lammerull. Fordi søstera mi blir julegrinete om det ikke fins, og fordi det er koselig for meg.

 4: Jeg vasker IKKE golvtepper til jul. Men jeg snur dem. Med den rene sida opp. Hiver dem ut til lufting om det ikke blåser fæl storm. Om det blåser storm, så bare gir jeg beng. De får en runde med støvsugeren, gulvet moppes med grønnsåpevann, og VIPS! Julestemning!

 5: Jeg gidder ikke vaske vaskerommet, boden, kottet, og ellers alle steder der det kun er meg som beveger meg. Jeg-bare-gidder-IKKE! Huset får en generell opprydning, en litt grundig fredagsvask, og dett var dett.

 Dessuten har jeg et viktig juleprinsipp. Og dette prinsippet er, mer enn noe annet ,inspirert av min mors strabaser i førjulstida?

Det som ikke er gjort til klokka 2100 på lille julaften, det BLIR IKKE gjort! Har det ikke vært viktig nok til å prioriteres før det, så er det ikke viktig nok til å stresses med.

Klokka 2100 ryker gløgg-panna på ovnen, og etter det , ja så blir det jul uansett.

Riktig god helg, og ønsker dere alle en stressfri førjulstid!

IKKE TA KORSET MITT!

Det feier en tilsynelatende ny-religiøs bølge over Facebook...

"Ikke ta korset mitt, flagget mitt, og jula mi, og ribba mi, og alt som hører jula, kristne tradisjoner, og ellers alt som jeg kan huske at jeg setter pris på."

UDI krevde kors og religiøse symboler fjernet fra lokaler de skulle leie. Så snudde de, og korset ble igjen legitimt som dekorasjon og symbol. For å ikke støte muslimer, for å ikke støte noen med et annet livssyn enn "oss". Muslimer og innvandrere fikk "skylda" for denne litt tøvete beslutningen.  Facebook tok fyr i ville protester og indignasjon.  Men hvem tok korset mitt først?

Staten tok korset. Staten bestemte at Norge er en sekulær stat, der ingen religion skal ha politisk innflytelse, eller stå i en åpenbar særstilling.  Statskirka ble den Norske Kirke. 

Så hvem tok egentlig korset?

Det var IKKE muslimer som kom til Norge. Det var ikke hinduer, buddhister eller jøder.  Det var staten...  

Så hvem blir MEST fornærmet over korset som symbol?  Jo, det er faktisk ateister...agnostikere, og andre som fornekter og forakter religion og tro.  Og at noen skoler i misforstått toleranse og integreringsånd nuller ut jula i sine institusjoner, DET får stå på uklokt lederskap, og manglende forståelse for EGEN kultur.

Selv om den norske kulturen og mye av de norske verdisettene er basert på kristne dogmer og de ti bud, så er ikke kristendommen nødvendigvis en samlende kraft og en bærebjelke i vår oppfatning av oss selv som nordmenn.  Selv om vi alle gjenkjenner og aksepterer korsets symbolverdi, er ikke troen på evig frelse lenger en sterk drivkraft i et rikt, norsk samfunn.  

Men det var staten, altså VI, som bestemte at korset ikke lenger skulle være en del av vårt felles sett av verdier....

Flagget vårt har et kors i seg. At noen har funnet ut inni sine egne hoder, at det betyr at flagget må omarbeides, er et mysterium for meg...  Hvilken vattnisse var det som kom på denne fjollete retorikken først? Det har såvidt meg bekjent ikke vært noen debatt om hvorvidt flagget vårt kan "krenke" andres tro, og om det bør omformes til noe litt mer "nøytralt". At noen kan finne korset støtende er nok så, men påstander om at det skal være SÅ innmari støtende, at det ikke kan finnes i et flagg, DEN er drøy.  

Jula da..med nisser og engler og stjerner og ribbe?  Den er det vitterligen ingen som har truet. Andre enn dem som hardnakket hevder at jula ikka har noe med kristendom å gjøre.  Og kanskje har de rett.  DEt er ihvertfall ingenting som tilsier at julenissen og Jesusbarnet noengang har vært i slekt.  Og det er en kjennsgjerning at jula havner rundt vintersolhverv, feiret fra hedensk tid, og ihvertfall før både julenissen og Jesusbarnet kom til.  Og korset har ingen sterk symboleffekt i norsk julefeiring. Jula er stjerner, engler, nisser og reinsdyr. Og grøt, pinnkjøtt, ribbe og kårabistappe. Vi feirer Jesu fødsel, og julenissens gjenkomst, og familiebånd...  

Og korset henger på veggen i bedehuset. Som et foreldet syn på tro, frelse og oppstandelse.  Der støver det ned mens vi andre feirer jul, med norske flagg, nisser, ribbe, engler og reinsdyr.  Og synger om at et barn er født i Betlehem, og at nissen sitter på låven.

Så hva er poenget da? 

Jo, korset i seg selv er ikke tatt fra oss. Vi har gitt det bort, og forringet dets symbolverdi.  Vi har selv valgt å fjerne oss fra det, og dyrker velstand, makt og innflytelse istedet for tro, håp og kjærlighet.  Ingen kan noensinne ta fra deg korset om du holder dets symbolverdi helllig, og ingen kan gi deg en tro du ikke er åpen for.

Og jula, med sine rike tradisjoner er ikke lenger en kristen høytid.  Vi dyrker familiebånd, gaveutveksling og matlaging, og glemmer det budskapet som kristendommen gav.  Og kanskje er det riktig, at jula ikke er spesielt kristen mer.  Kanskje er jula den høytiden som kan binde oss sammen, på tvers av tro, på tvers av kulturer?  For denne dyrkingen av samhold og enhet som jula representerer, kanskje er det akkurat DET som skal til for å forene oss i salig ikke-religiøs julefred?  

Jeg skal ihvertfall feire jul sammen med MIN familie. Vi skal spise ribbe, og ha juletre, i år som i fjor. Og så lar vi stjerna blinke høyt i toppen av et plast-tre fra Europris, med mange gaver under.  Og feirer at vi er SAMMEN. Med eller uten kors.

 

En førjulsfortelling

Det var en gang en liten dame som skulle på julehandel.  I veska hadde hun Visakort, en lang liste med navn og aldre, samt en ønskeliste fra sine gudbarn.  

Denne dama hadde også et budsjett, men det hadde hun ikke på noen lapp.  Hun skulle kjøpe fjorten julegaver, som totalt ikke kunne koste over 2000,- Det betød at hun måtte forsøke som best hun kunne å finne noe fint, men uten å ta løs, fordi det rett og slett ikke FANTES mer penger å kjøpe julegaver for.  Dama ble svettere enn svettest da hun oppdaget hvor lite hun egentlig kunne få for pengene sine,men var fortsatt fast bestemt på at oppgaven skulle løses. Den MÅTTE bare løses, for hvis ikke hadde hun ingen valg, annet enn å ty til bankran, prostitusjon eller andre ulovligheter, for å skaffe mer penger. 

Etter å ha gått rundt i butikker, rekognosert og tenkt, fant dama en café,  brukte 20 kroner på en kopp kaffe, og satte seg ned ved et bord for å tenke litt.  Hun regnet kjapt over at om hun brukte 100 kroner på ti julegaver, ble det 1000 igjen å kjøpe de siste fire.  Da kunne den litt mer perifere familien få noe ganske fint, og om hun brukte 250 kroner hver på de siste fire, så ville de få noe VELDIG fint. Men så kom hun på at det var to stykker hun hadde glemt å sette på lista, og da ble regnestykket et annet.  Etter å ha tenkt litt på det også, så kom hun fram til at om hun brukte 80 kroner på de nå tolv gavene, så ville regnestykket gå opp likevel.

Glad og fornøyd tok dama veska si og lista, og gikk for å handle.  Men tenk overraskelsen da hun oppdaget at nesten ingenting kostet under 149? Dama lette og lette, og fant tilslutt et par riktig fine nisser til under hundrelappen, en liten juleengel, og noen veldig pene lys. Dette havnet innafor budsjettet heldigvis.  Men så var det barna på lista da... DER var det sannelig ikke mulig å havne innafor budsjettet om de skulle få noe de ønsket seg...  Dama ble SVÆRT ulykkelig når hun oppdaget dette, men nå var kaffepengene brukt opp, og det gikk ikke av å sette seg på café for ny runde med tenking.  FF&#%&/#&  tenkte dama, "hva nå"?  Og hun så sikkert akkurat like dum ut som hun følte seg, der hun sto med posen sin, veska, og bare lite penger å kjøpe gaver for.  

Heldigvis var det godt med tid igjen til jul, og dama bestemte seg for å gi skinnflatt faen i hva barna ønsket seg til jul.  Hun satte kursen mot nærmeste garnbutikk, fordi hun hadde strikkepinner, ikke var redd for å bruke dem, og fordi varme, hjemmestrikkede sokker ikke koster mye penger å lage. Dama ble svært fornøyd når hun kunne kjøpe julesokkegarn til ALLE på lista, uten at det kostet mer enn kr 200 tilsammen. Hun hadde nemlig kjempeflaks og fant garn som var i en restekurv til nedsatt pris. 

Dama labbet glad og fornøyd hjem,for å fyre i gang strikkepinnene. 

Så fins det noen moral i historien?  Egentlig ikke, hadde bare lyst til å jamre litt over julegavepresset, og at ikke alle kan rive fram storvisakortet sånn rett før jul... Og at det ikke er alle som bare kan kjøpe og kjøpe.  Heldigvis for min del er jeg ganske fingerferdig, og KAN strikke julegaver. Og det er litt koselig å tenke på den som skal få strikketøyet mitt mens jeg holder på.  Men det er ikke gratis DET heller. 

Det jeg derimot ville satt ekstra pris på å få til jul, koster lite. Jeg ønsker meg en invitasjon til å sludre over et glass vin, som er en perfekt venninnegave. Jeg ønsker meg et gavebrev på en husvask,  og en koselig middagsinvitasjon.  Jeg ønsker meg en invitasjon til å gå en tur sammen, gjerne med hund, og at vi kan ta en picknic i skogen , med brødskiver og kakao. Kort fortalt, jeg ønsker meg at noen vil sette av en ettermiddag eller kveld til bare å henge med meg. For etter jul, når alle har mistet julestemningen, så hadde det vært koselig at vi kunne prioritere tid sammen da også.

DET hadde gjort meg rørt, og gitt meg varm julestemning. 

Pakkekalender, tradisjonen tro!

Nå er advent her igjen. Med fire søndager, julegardiner, stjerner og staker, og fire lys å tenne. Det kommer til å dufte julebakst og lammerull over det ganske land, og forventningsfulle barnehender åpner dyre kalenderpakker hver eneste morgen.

Personlig har jeg ikke helt råd til å ta av i julekaos. Jeg har, som alenemor, et knallhardt budsjett å følge, og utfordringen er derfor å finne noe fint innenfor den prisrammen som er satt. Spesielt for pakkekalenderen.

 Min sønn får pakkekalender. Men den inneholder ikke så mange gaver. Bittelitt snop, avbrutt av det vi kaller for opplevelser.   En opplevelse er noe vi skal gjøre sammen, uten innblanding av mobiltelefoner og annet skit. Vi har en tradisjonsopplevelse, den årlige kakefiaskoen. Denne handler om å bake julekaker. Sammen.

 Første året pyntet vi pepperkakehus. Vi hadde et ferdigkjøpt flatpakket hus, som skulle monteres, og pyntes. Enkelt og greit tenkte vi. Men den gang ei. For det første hadde nok dette huset kommet med flyfrakt, for da vi åpnet pakken inneholdt den laaaaangt flere deler enn monteringsanvisningen tilsa. Taket var i åtte deler, og ikke to, og veggene var gått litt i oppløsning i kantene. Pyttsann, sa vi, for dette var vel ikke noe problem for folk med ubegrenset tilgang på glasur? Vi kunne jo bare lime det sammen? Så da gjorde vi det. Vi pyntet det vanskapte og skadde huset med to nonstop og en skumnisse, det var nemlig alt som ble igjen etter at pynten hadde gått gjennom kvalitetskontrollen, sikkert to liter med glasur i assorterte gyselige farger, før huset til slutt kollapset. Vi var i grunn like glade, for det betød at vi kunne spise glaserte peppekakehusrester til vi ble kvalme, og så gjorde vi det.

 Året etter bestemte vi oss for å bake kakemenn. Vi fikk oppskrift fra min mor, og så for oss en hel bataljon med hvite, luftige, deilige kaker.

Det første som skjedde var at vi ikke klarte å finne formene. Ingen hjemme hos naboen heller, så løsningen ble å dundre på Coopen å kjøpe nye former. De var utsolgt for mann-og dameformer, så vi endte opp med hund, dinosaur og krokodilleformer. Artig det, sa vi, og lagde deig.

DET skal vi ALDRI gjøre mer. Hjortetakksalt stinker død og fordervelse, som om man skulle lage deig av DØDE menn! Ikke nok med at deigen luktet ræv, men når vi stekte dem, så snek stanken seg ut i resten av huset også. I tillegg ble ikke våre kakekrokodiller, hunder og dinosaurer seende ut som det de skulle. Hunden ble til en overkjørt hund, krokodillen ble en oval, og dinosaurene lignet på halvmåner med svulster. Som om ikke det var nok, så klarte vi å svi det første brettet, ikke steke det andre riktig lenge nok, og det tredje så sånn høvelig greit ut. Men de smakte OVERHODE ikke sånn som de skulle, og ikke engang hunden ville ha vår hjemmebakst.

 Det neste året ble det pepperkaker. Av ferdigkjøpt deig. Og denne gangen hadde leg lett fram formene i god tid, sånn at vi kunne få damer, menner, stjerner, hjerter og griser. Men så var kjevla vekk? Sånn skikkelig søkk vekk, og det GÅR ikke å få flat deig uten det. Vi forsøkte oss med en 1 1/2liters colaflaske, men dens ikoniske fasong gjør den SVÆRT uegnet som kjevle. Uansett klarte vi til sist å få deigen sånn noenlunde flat, og stakk ut en milliard figurer som vi la på brett, tett i tett, fordi den jævla deigen aldri tok slutt! Etter steiking satt vi igjen med tre kjempesvære pepperkaker, ettersom alle hadde stekt seg fast i hverandre på platene?   Vi innså kjapt at dette ikke var noe å by gjester på, så vi spiste pepperkaker til vi ble kvalme, og lot resten stå på benken i påvente av en plan. Pepperkakene var veldig gode nystekte, men dagen etter var de knallharde, og resten gikk i søpla.

 Året etter bakte vi kanelsnurrer. Disse ble overraskende gode. Klok av skade hadde vi laget lite deig, så det ikke gikk så mye til spille, så disse varte dessverre ikke til neste dag engang. Det ble ikke kanelsnurrer til jul det året. Og forvirringen var total over en uventet suksess.

 Vi har også hatt filmkveld, med brus og potetgull midt i uka. Mobiltelefoner skal være avslått, og poden velger film. Vi har også hatt felles julegaveshopping til hans venner, der vi oppsøker alle butikkene HAN syns er spennede, og ikke en eneste skobutikk eller klesbutikk. Vi har vært på kino, og vært på bowling, og i bassenget.Og vi har vært på tur, med kakao og brødskiver til middag, og vi har tatt husrydding sammen, uten kjefting og masing. Og jeg har spilt dataspill med sønnen, til hånfliring over mors manglende ferdigheter. Og vi har pakket julegaver sammen, gått turer med hunden, og brukt tid på å snakke med hverandre.

 Det viktigste er ikke at det skal skje så innmari mye dyrt, men at vi gjør ting SAMMEN. At de voksne er tilstede i øyeblikket, og ikke ser på mobilen hvert minutt. I år er sønnen min 13 år, og lurer fælt på hvilke opplevelser som kommer i kalenderen framover.

 Så hva er poenget da? Poenget er at vi kan forlenge jula ved å ta med ungene på hverdagseventyr, virkelig gjøre advent til en tid med forventning og glede. Være litt sammen med ungene, og søke litt inn i DERES verden. For med å tilrettelegge opplevelser sammen med barna våre må vi også søke å bli kjent med dem. Vi må prøve å være med på ting DE syns er artig, og vi har det aldri så koselig som når vi bare er sammen, gjør ting sammen, og lar resten av verden seile sin egen sjø noen timer.

Jeg kan ikke røpe her hva jeg har av opplevelser på lur i år, men jeg gleder meg, som en liten unge!

Den ræva dagen og den dårlige servicen

Det var en gang en dame som hadde en skikkelig ræva dag. Alt hun gjorde gikk trått, og hun hadde sovet for lite, fått for lite kaffe og ingen sjokolade.   Følgelig var dama skikkelig sur og grinete ved arbeidsdagens slutt.

Som om det ikke var nok at dagen hadde vært vanskelig, så var hun i tillegg snørrete og tett i nesa, og bestemte seg på tur hjem for å stoppe å kjøpe nesespray.

 I kassa satt en ung mann som sikkert kunne klassifiseres som fremmedkulturell, og den gretne dama forlangte, med litt sur stemme, å få en nesespray.   Mannen forsto ikke helt med en gang , og hentet fram Nicotinell. Da ble dama meeeget sur, og gjentok, med litt høyere stemme, NESESPRAY! Mannen ble veldig stuss i fjeset, og pekte på nikotintyggis, paracet, hostesaft, og den sure dama kokte til slutt fullstendig over! Hun hevet stemmen og sa med grinete tonefall at "det gikk virkelig ikke an å være så treg?, hun hadde det nemlig travelt, og lagde "pssshj pssshj" lyder, mens hun pekte på nesa si, for å få tullingen til å forstå hva hun ville ha. Da hun endelig fikk den dyrebare nesesprayen sin, betalte hun, og gikk, uten å si ha det, men med nesa i sky, og selvtilfreds mine over å virkelig ha fått sagt fra!

Det er vel med skam å melde at jeg må innrømme, at den gretne dama, det var meg...

Jeg har en halvtimes kjøring mellom jobb og hjemme, og i løpet av denne halvtimen rakk jeg å tenke masse på denne episoden. Først var jeg rasende irritert over at det gikk AN å være så treg, men litt om litt snek det seg inn en følelse av skam? Jeg hadde nesten røsket tarmene ut på en mann som bare ikke forsto helt, og i stedet for å prøve å hjelpe ham, så ble jeg bare forbannet. Jeg hadde det vel mer innbilt travelt enn noe annet, og jeg lot mitt ræva humør gå ut over en uskyldig butikkansatt, som til alt overmål bare prøvde å gjøre sitt beste. Og at jeg "virkelig hadde satt ham på plass" fikk meg til å føle meg enda verre enn før. Innen jeg kom hjem var dagen blitt enda mer ræva, for nå var det dårlige humøret i tillegg krydret med en god dose skam, samt dårlig samvittighet.

 Etter å ha sturet litt i velfortjent selvforakt, kom jeg til å tenke på noe jeg opplevde da jeg og min søster var på hurratur i New York. Vi syntes det var så trivelig når alle sa "Hello" , "How are you", "have a nice day", og vi bare smilte og smilte. Og da slo det meg: Jeg kan gjøre et lite eksperiment. 

Eksperimentet skulle utføres som følger:

-Alltid smile til de ansatte i butikken.

-Alltid takke pent for vekslepenger og hjelp.

-Alltid ønske dem en fin dag videre.

-Alltid spørre pent og si værsåsnill.

Til å begynne med måtte jeg være veldig bevisst på mine nye regler, men etter en tid så ble det liksom litt rutine i å forsøke å være hyggelig og blid mot alle. Og hele eksperimentet hadde en uventet bivirkning.

For det første blir JEG mye blidere av å forsøke å være blid. Når jeg er hyggelig, så møter jeg bare hyggelige folk, og da BLIR jeg blid, helt av meg selv, og uten å måtte tyne det fram. En annen hyggelig bivirkning, er at jeg så å si aldri opplever dårlig service lenger. Alle eventualiteter kan møtes med et smil og en positiv innstilling. Må jeg klage, så klager jeg med saklighet, på produktet, og ikke på folkene som har solgt det til meg. Og jeg får alltid hjelp. ( Det finnes selvfølgelig ganger der et smil ikke heller hjelper, men da blir jeg bare ENDA søtere, for da er det ikke mitt ansvar at stemninga ble dårlig.)

Alt i alt har mitt lille eksperiment nå blitt en vane, og jeg opplever i hvert fall at MIN hverdag er blitt bedre. Og den sure dama? Hun kan få sture i fred når ingen ser henne, så ødelegger hun ikke dagen for flere enn seg selv.

Jeg vil være et troll!

Noen ganger...så svir det i fingrene etter å komme med giftige kommentarer i kommentarfelt.  Noen ganger så lurer jeg på om mine medmennesker har alle sauene hjemme når jeg leser hva de kan rive av seg.   Andre ganger lurer jeg på om disse giftige, uvitende og kanskje til og med litt dumme folka virkelig TROR de endrer, eller hjelper noen med alt våset de river av seg.  

Sosiale media og kommentarfelt kan være med på å vise hva som rører seg i norges befolkning, men jeg frykter at de reflekterte innleggene drukner i påstander om å hive Støre , Mulla Krekar, flyktninger osv på hodet og ræva ut av landet.  Sånn som kommentarfelter fungerer i dag, har de dessverre gitt en arena for å slenge av seg alt man måtte komme på i farta. Godt eller vondt, men mest i avsky.

Dessverre kommer ikke sosiale media-plattformer med en redd-meg-fra-meg-selv-funksjon, men jeg tenker det kanskje kunne være en god idé.  Noen ganger, så er det tilløp til en kostruktiv debatt som noen av våre politikere kanskje burde få med seg. Men så...like sikkert som julaften, så dukker det opp en eller annen knøl med analsaft i hjernen som skylder på der rød-grønne....AP-pamper...innvandrere.. eller hvem som helst egentlig.  

Er det virkelig så lite filter mellom hjerne og fingre at det er greit å spy av seg hva som helst?  Finnes det noen som helst slags form for mulighet for å reflektere LITT før man bare skriver noe skit som er vaskelig å ta på alvor?  Og om jeg skulle ta alle disse på alvor, så er det skremmende at alle disse faktisk har stemmerett og kan være med å påvirke hva som skal være gjeldende politisk agenda i Norge....  

Noen ganger så vet jeg ikke om jeg skal le eller gråte når jeg leser oppgulp fra lite opplyste folk.  Og det er på en måte likegyldig hva saken handler om.  Nå må dere ikke tro at jeg kaller dere for dumme, for det er man født med, og kan ikke endres. Viljen til å reflektere, til å skaffe seg kunnskap, DEN lærer man. Og da har man gjort et valg. Problemet er at opplyste og reflekterte mennesker skremmes bort fra kommentarfeltene på grunn av all idiotien, og alle tullingene som er så fastlåst i sine hoder at de ikke evner å se lenger enn nesetippen.  For eksempel er det framsatt krav om stengte grenser.  Nå er det innført grensekontroll, og da jamres det over at man må ha med leigitimasjon og pass på harrytur. Hva TRODDE du stengte grenser betydde da? 

Når dere deler innlegg fra nettsteder som fyret, jewsnews e-avisa osv, og lar dere opprøre over feite krigsoverskrifter, så vit følgende:

Pressen har et ansvar for å vise til fakta i saker, ikke følerier. E-avisa er satire, så ingenting herfra kan under noen omstendigheter tas til inntekt for hverken det ene eller det andre.  Bare uopplyste og kunnskapsløse folk gjør det. Om du ble fornærmet nå, så kanskje du er en?  Dr. Sheldon Cooper sa: "One cries when one is sad.  I cry when people are stupid, because it makes me sad".  Og det oppsummerer egentlig greit.

Ytringsfrihet, roper de, men er så innmari mobbet og trakassert når noen mener noe annet enn dem. Respektér at andre mener noe annet enn deg!  Men det trenger jeg ikke.  Jeg kan synes at dine meninger er forkastelige, idiotiske, hatefulle og fullstendig på villspor, men på lik linje som at DU har rett til å rive av deg, det som jeg ser som  usakligheter, så har JEG den samme retten.  Respekt har ingenting med saken og gjøre.  Og at politiet nå overvåker kommentarfelt for å luke ut drapstrusler og trusler om vold, så er DET en direkte konsekvens av manglende filter.  Hvis noe kan leses av 20-30 personer, så er det ytret i offentlighet. Ferdig snakka. Og om noen syns at de skal ha rett til å slenge om seg med trusler, så er politiets nærvær legitimt.

Så hva er poenget mitt spør du kanskje?  Akkurat det er jeg også litt usikker på faktisk.  Kanskje jeg rett og slett hadde lyst til å være et troll?  Kanskje jeg også har lyst til å lire av meg usakligheter, kalle folk idioter, og bare være generelt ubehagelig? Kanskje jeg har lyst til å bare sukke og stønne litt om noe som irriterer meg? 

Jeg vil OGSÅ være et troll!

Kjære Gud, Allah, Jahve, Jehova eller hva du nå vil kalles.

 

Hei det er meg. Trine vet du. Vi snakkes ikke så ofte, og jeg maser ikke hull i hodet på deg i tide og utide, men denne gangen har jeg noe på hjertet som jeg gjerne vil du skal høre, og noen spørsmål som jeg gjerne ville hatt svar på.

Før i verden, for sånn ca 2000 år siden , og litt før det, så var du en makt å regne med. Når du så at dine barn oppførte seg som idioter, så sendte du litt brennede busker, og profeter og sånn for å snakke dem til rette.  Men nå virker det som om du har blitt litt slapp. Dine barn, menneskene, som du agivelig skapte i ditt bilde, har utviklet seg i en noe uheldig retning.  Ikke alle, selvsagt, men flere og flere viser utrivelige tendenser.  Og det hadde vært fint om du kunne snakke dine barn litt til rette igjen.

Du har sendt profeter for å fortelle oss om hva du ønsket for oss, men det er kanskje på tide å sende noen nye nå. Budskapet fra sønnen din er blitt litt utvannet, og jeg tror kanskje ikke Mohammed var helt heldig med hvem han valgte å overlevere SITT budskap til.  Poenget mitt er at budskapene er litt gårsdagens nytt, og i dagens kommunikasjonssamfunn er det så lett at sånt drukner i kattunger som danser, eller bilder av pupper, eller annet som fanger interessene i øyeblikket.  Dessverre spres også hat, uvitenhet og fordommer raskere enn før, og dette kan du ikke bare sitte rolig å se på vel?

 Før i verden, DA visste du å sende signaler som det var litt shwung over når din barn oppførte seg som idioter.  Du lot det regne ild og svovel over Sodoma og Gomorra, du sendte syndefloden, og DET var budskap som ikke var til å misforstå!  Ikke sånn som det litt tamme diplomatspråket som verdens ledere bruker nå, når DE vil si ifra om noe de finner forkastelig. Og da tenker jeg ikke på Putin, for HAN er ikke til å misforstå.

Ikke en spurv skal falle til jorden uten at du ser det,sies det, men nå styrter både spurver, fly, unger og trær og alt mulig til bakken.  I stor fart.  Og om du bare sitter å ser på , og vet om dette, så er det nokså betenkelig at du velger å ikke gjøre noe med det. Med all respekt å melde, så er det kanskje på tide at du tar ansvar for dine barn, sånn FØR vi skaper en umenneskelighet som det ikke går å komme tilbake fra.   

Jeg er stygt redd for at dine barn er på ville veier, ogjeg tenker at du som ansvarlig forelder, ihvertfall burde irettesette når du SER galskapen!  Selv gode, rettskafne mennesker tenker hatefulle tanker, og hatefulle mennesker setter  hatet sitt ut i livet.  Og hat, misunnelse, grådighet og forfengelighet er smittsomt! Dine barn er svake, og lar seg lett lede av dem som roper høyest, og dessverre er det ikke DU som har den høyeste stemmen om dagen. Jeg ser at det kan være problematisk når alle påberoper seg å skulle handle og seire i ditt navn, og at du får litt problemer med hvem du skal holde med,. For du favoriserer tydeligvis ikke, DET skal du ha.  Men det er veldig problematisk når dette gjør deg fullstendig handlingslammet, sånn som nå. Dine barn trenger rettledning, og religion handler tydeligvis ikke lenger om tro, omtanke og renhet.  Det handler nå om makt, kontroll, og ressurser. Kanskje det alltid har gjort det, hva vet vel jeg?

Jeg er klar over at dine barn ble utstyrt med fri vilje, og at dette kan ta endel av ansvaret for våre handlinger,  Men det har vi alltid hatt, og det forhindret deg ikke fra å gripe inn i gammel tid.  Hvorfor griper du ikke inn nå?  Du skapte oss i ditt bilde sies det, og kanskje er vi akkurat som deg... Vi ser også lett en annen vei når urett blir begått.  Så lenge den ikke rammer oss nært. Men kanskje er det sånn at den  største faren kommer innenfra? At det hatet og den grådigheten som har så lett for å sette rot i oss, er det som kommer til å utrydde oss? At det er en indre syndeflod som skal drukne oss i eiendeler, og begjær etter alt vi ikke har?  

Kanskje tiden er inne for å sende ut en NY profet? Jeg er klar over at dine barn korsfestet sønnen din sist du prøvde, men det er faktisk ikke helt lov å korsfeste folk lenger, ihvertfall ikke i Europa, så kanskje du kan sende en sønn eller datter, eller en annen slektning som du kanskje ikke er så redd for?

Ihvertfall, det hadde vært flott om du gadd å svare, men som så mange ganger før antar jeg at svaret er nei?

Men vennlig hilsen og Amen fra

ditt lille barn, Trine

PS: Jeg håper at du ikke er altfor sur for at jeg ikke egentlig tror så hardt på deg lenger?

 

Vern vår kultur, verg våre egne!

Vern om vår kultur! Ta vare på våre egne!

 

I lys av den pågående debatten om flyktninger, er det to argumenter som stadig kommer tilbake.

Vi må verne om vår kultur! Men hva er vår kultur? Jeg er norsk, med samiske aner, og jeg har ærlig talt ingen aning om hva det er disse menneskene på flukt har med seg som kan true min kultur.

Er det deres religion? Pr. definisjon er jeg kristen protestant, men har ingen formening om hva dette har med saken å gjøre i forhold til dem. Jeg vil ikke endre min religion, som jeg for øvrig har et svært lettvint forhold til, bare fordi jeg møter mennesker som tror på et annet vis enn meg. Jeg kommer ikke til å adoptere deres religiøse dogmer for å tekkes dem, og jeg forventer heller ikke at en muslim skal spise svinekjøtt bare fordi han/hun bor i Norge. Jeg regner ikke heller med at min omgangskrets, mitt barn eller øvrig familie plutselig skal endre seg merkbart i fremmed retning, bare fordi de møtte mennesker med en annen "kultur?."

Men hva er kultur? Kultur er summen av verdier, en felles forståelse av usagte og sagte normer, en likhet om du vil, både i tankesett og ønskemål. Kultur er foranderlig og dynamisk, og kan ikke bli borte, bare endres. Og jeg kan ikke se at min "kultur" blir fattigere av å lære av andre mennesker. Jeg mener "kultur" er feil begrepsbruk i denne debatten. Så hva er så verdifullt i vår "kultur"?

Mat? Ser ikke noen steder at det fins Fårikål-boder eller kjøttkaker-i-brun-saus-boder, med Verdens Beste til dessert? Kebab, hamburgere, pizza og sushi derimot?DET får du kjøpt overalt.

Klær? Det finnes vel knapt noe mer norsk enn bunad og Mariusgenser, men disse kan ikke alene få definere oss? For da er vi fattigere enn jeg fryktet.

Mentalitet? Norsk er det eneste språket i verden som har ordet "dugnad"?. Alle vet hva dette innebærer, men hvorfor vil vi nå bare bruke det om opprydding rundt borettslaget, og kakebaking for fotballklubben? Skal vi liksom ikke bruke dette kulturelle begrepet nå, når andre mennesker faktisk trenger at vi stiller opp på dugnad?

Dessuten er det en annen del av den norske "kulturen" som har stukket sitt stygge hode fram? Nemlig reservasjonen, tilbakeholdenheten, misunnelsen og frykten. Denne delen av norsk kultur kan gjerne få dø for min del.

 Vern om våre verdier! Der er jeg med.

Vi har en forståelse om likestilling, menneskeverd, sosial omsorg og frihet i Norge, som ER verd å ta vare på. Disse kan ikke trues, endres eller forvrenges av fremmedkulturelle om vi ikke LAR det. Jeg har ingen problemer med å diskutere verdispørsmål med en "fremmedkulturell", være seg mann eller dame, og jeg har heller ingen problemer med å uttrykke min misnøye når deres VERDIER ikke er i samsvar med mine, og jeg kan se at deres verdier noen ganger er de samme som mine, bare uttrykt forskjellig. Jeg har heller ingen problemer med å se at dette kan skape utfordringer.

Så hvordan verner vi våre verdier? Vi integrerer. Integrering er ikke utelukkende et ansvar som påligger den som kommer utenfra. Vi nordmenn må også være inkluderende, vi må dele våre verdier, og vi må ikke være redde for å stille spørsmål, også ubehagelige spørsmål. Vi må ikke være så hensynsfulle i vår omgang med ?fremmedkulturelle? at vi stenger dem ute! Integrering er et spørsmål om inkludering, og der kan vi nok koste på oss å være nyskjerrige, uten å være fordømmende.

Våre VERDIER kan vi beholde, de kan vi utvikle, og i likhet med vår kultur, er ikke heller våre verdier statiske.

 De tar jobbene våre og går på trygd!

Ok, hvilken er det? Enten jobber du, eller så går du på trygd. Bestem deg. Vi har 4% arbeidsledighet i Norge, og den dagen vi har 100% sysselsetting, MÅ vi hente fremmedarbeidere for å fylle alle stillingene som faktisk trengs. Og bare for å ha det sagt: Det er FORSKJELL på arbeidsinnvandring, migranter og flyktninger. Arbeidsinnvandrere har vi både fra Sverige, Polen, Litauen, Danmark o.sv, migranter kommer fra USA, England, Sverige osv? Flyktninger kommer fra land i krig, kort og unyansert forklart.

 Vi må verne om våre egne først! Vi kan ikke ta imot før vi har fikset alt som er galt her hjemme først!

 Narkomane, de eldre, folk som er falt utenfor? Men vi verner dem allerede. Ikke bestandig like bra, det kan innrømmes, men vi verner dem.

Narkomane kan vi ikke gi et verdig liv. Det er ingen verdighet i rusen, og så lenge samfunnet ikke kan tvangsbehandle dem, og ei heller skape et meningsfylt liv for dem, så kan vi ikke hjelpe den som ikke vil hjelpe seg selv. Rusomsorg har store utfordringer, men det betyr ikke at samfunnet ikke gjør noe. Det betyr dog ikke at vi skal la være å hjelpe flyktninger, fordi vi ikke har klart å hjelpe de narkomane.

 De eldre da, DEM må vi hjelpe! Det er en annen del av vår kultur som har endret seg? I gamle dager var det vanlig å ta seg av sine gamle, familiene stilte opp. I dag sender vi dem på hjem. "De bygget landet"!  Ja det gjorde de. For oss, men garantert ikke for at vi skulle lukke døra og la være å hjelpe dem som ikke engang HAR et hjemland lenger. Vi sitter som små, feite drager på toppen av oljetønna, og blir mer og mer smålige i all vår velstand. Og vi sender våre gamle på hjem, for så å bli fortørnet over at ?samfunnet? ikke tar seg av dem.

 Vi har ikke råd!!!!!!   Ø, jo, det har vi. Vi har ikke råd til å la være. Jeg nekter å gå på akkord med mine verdier, med min menneskelighet, og min sympati med mennesker på flukt, fordi vi må telle penger. Det handler om min kultur, og det handler om mine verdier, og ikke minst: Min verdi som medmenneske.

 

 

 

Min indre rasistiske feminist

Alle har vi den. Denne lille stygge rasisten som bor inni oss, og  som stikker seg fram for å hilse på i møte med kulturer,religioner, og levesett  vi ikke forstår.

Jeg har også én, som i tillegg er feminist, og til tross for at jeg prøver så godt jeg kan å ha et åpent sinn, så kommer det fram visse holdninger i meg, som ikke er spesielt politisk korrekte.

Ta for eksempel dameplagg, som hijab, niqab, burka og hva de nå enn heter, alle disse variantene av påstått kvinneundertrykkende plagg.  Jeg har absolutt null og niks forståelse for at dette skal være greit å kombinere med uniformer, og at det skal være påkrevd å bære på jobb. I en setting der jeg venter å møte mennesket, og ikke religionen, så finner jeg det faktisk litt fornærmende at kvinner skal være nødt å dekke seg på denne måten.  Da stikker min indre rasist hodet fram, og sier som den alltid gjør: "Du er i Norge nå, det der behøver du ikke, gjør som oss, og respektér våre skikker og vår kultur!"   Har jeg noen rett til å kreve dette av mennesker fra en annen kultur?  Jo...jeg syns faktisk jeg HAR det.  Fordi jeg, som norsk kvinne, ikke vil tillate at mine medsøstre blir holdt tildekket, og gjort til mannens åker, eller eiendom, eller hva det nå enn er kvinner kalles innenfor bokstavtro Islam.Fordi mine formødre har sloss for retten til likestilling, og fordi neste generasjon kvinner skal kunne få leve sine liv fritt, og uten å måtte spørre NOEN om tillatelse til å eksistere.

 Finner jeg RELIGIONEN Islam frastøtende? Njæ, ikke egentlig, men religion regner jeg som en privatsak, og i Norge skal vi kunne drikke kaffe sammen og ikke la oss skille av hvilken METODE vi har for å hedre en gudeskikkelse.  Jeg reagerer vel mer på denne HOLDNINGEN som bokstavtro Islamister forfekter: Om Sharia-lovgiving, og om Islam som den eneste rette vei, om misbruk av jomfruer som belønning for martyrer, om den innbildte suverenitet i eget trossystem.  Som norsk, relativt likestilt kvinne, finner jeg mange av Islams dogmer rett ut i strid med grunnleggende menneskrettigheter, og derfor klarer jeg ikke å verken forstå eller akseptere at deres rett til fri religionsutøvelse skal gå på bekostning av ting jeg finner både naturlige, sanne og i tråd med alle sosiale konvensjoner jeg er opplært i. Og at alle ikke-troende skal drepes...  Stemmer dette? For i så fall er Islam faktisk  en religion som bryter med menneskerettighetene, som er vedtatt av de fleste siviliserte land i verden.

Ta for eksempel denne adskillelsen av jenter og gutter i svømmeundervisning og i sosiale sammenhenger.  Jeg finner det dypt og inderlig urovekkende at barn skal seksualiseres helt ned i skolepliktig alder. Barn er ikke seksuelle vesner, de er BARN, og om en gutt og jente på ti år leker sammen, så fins det i min verden ingenting verken støtende eller rart med det.  Jeg finner det derimot spesielt, at jenter skal "skjermes" for omgang med gutter, for at de skal beholde sin ære. Det fins ingen ære i å begrense andre menneskers muligheter på bakgrunn av kjønn, og det fins ingen logikk i at jenter skal bære eneansvar for familiens ære gjennom bevaring av en kyskhet, og en jomfrudom, som har mistet sin betydning i store deler av verden.  Og når et tørkle på hodet får være garantist for "ærbarhet", ja så har jeg store problemer med å se hvordan et stykke tøy skal gjøre personen inni noe bedre.

Et annet eksempel er menn som ikke håndhilser på kvinner. Dette er for meg en SVÆRT uhøflig gest, og jeg mangler fullstendig apparat for å vise forståelse for denne nedvurderingen av meg som person, KUN basert på mitt kjønn.  Jeg vil helst bedømmes for hva jeg har i mellom ørene, og ikke hva jeg har i mellom beina. Og menn som ikke tillater sin kvinne å søke arbeid, gå uten skaut, snakke i forsamlinger..  Jeg har heller ingen vett på hvordan dette er å beskytte kvinner?   Om noen kan forklare dette for meg, så hører jeg gjerne på forklaringen, men kan ikke love at jeg vil forstå den. Og bruk av separate innganger for å skille kvinner og menn i feiring av Id?  I Norge har vi ikke lenger tradisjon for å skille kjønnene fra hverandre i sosiale sammenhenger.  Jeg kan dessverre ikke for mitt bare liv forstå hvordan denne adskillelsen av kvinner og menn kan føre til noe annet enn splittelse og undertrykking. Så lenge halvparten av en befolkning har reduserte rettigheter basert på kjønn, så snakker vi faktisk om et apartheidregime, og Norge tok fram alle sine diplomatiske styggeord mot denne type regime i Sør-Afrika....  Jeg kan ikke skjønne for mitt bare liv hvordan det samme ble politisk korrekt og akseptabelt når det gjøres mot kvinner? Her igjen, forklaring fra en luring med bedre peiling enn meg utbedes.

Fra et feministperspektiv er bokstavtro Islam ikke til å leve med,men på den andre side har jeg også møtt flere muslimer som betegner seg som moderne og moderate.  Et par av dem hadde jeg ikke skjønt at de hadde er religiøs bekjennelse engang, om de ikke hadde fortalt det.  Og det er disse som gir meg håp om at bokstavtro Islam kan forsvinne som vestlig fenomen. På at denne typen fanatisk tilbedelse skal kunne dø ut i møte med likestilling og utdannelse. Unger skal lære å lese, sånn at de faktisk kan lese skriftene selv, og reflektere over dem innefor den kulturen de lever i. Dette er mitt håp.  Uansett hvordan jeg snur og vender på det, så er "hvorfor det", det viktigste spørsmålet vi kan stille.  Og min indre rasistiske feminist søker stadig etter svar.

9.Movember, #trinegrorsegbart

Ok, da blei det 6. movember.   Kan rapportere om sørgelig liten framgang i mitt gro-bart-prosjekt. Konstaterer at overleppa 1. movember, er sørgelig kliss lik overleppa i dag. Skjønner ikke hva jeg gjør feil?   Kanskje er det bare litt mer tålmodighet som skal til?

 I dag våknet jeg full av optimisme!!!Jeg hoppet ut av senga på lette bein, og løp ned på badet for å sjekke min begynnende bart! Vanligvis ser jeg ut som en rosin i trynet, og kan sikkert skremme Fanden på flatmark før jeg har fått i meg første kaffekoppen, så det sier litt om hvor entusiastisk jeg var!

 Skuffelsen var derfor totalødeleggende, da jeg måtte konstatere at overleppa ikke hadde fått så mye som ett eneste skarve hår!!!!   Ikke ETT!!! Helt ufattelig at det nå er gått seks dager siden jeg begynte å spare, også skjer det INGENTING!   Alle andre som sparer til bart har allerede fått en mørkere skygge på overleppa, men ikke jeg.

Prøvde å sjekke fra alle vinkler, og i mange slags lys, men ikke. Fant til og med fram et stearinlys, bare for å være sikker på at alle muligheter var undersøkt, men da mistet jeg å svi av et øyenbryn! Det var dråpen, for det er jo meningen at man skal få MER hår i fjeset, ikke mindre, av å spare til bart. Så ikke har jeg bart, og nå har jeg bare ett øyenbryn, og ikke hadde jeg fått morrakaffe heller!!!!

 Kanskje B-vitaminer er løsninga? Det skal visstnok være rene vidundermedisinen for hårvekst. Nå hadde jeg ikke B-vitaminer i huset, men jeg hadde en boks med vitaminbjørner. Mistenker dem for å være gått ut på dato, for når jeg helte dem ut på kjøkkenbenken, var det ingen av dem som hoppet rundt, sånn som på TV. De lå bare kjempestille, så jeg tror de er døde. Ikke hadde de liten bil å kjøre i heller, så jeg turde ikke spise dem. Istedet plukket jeg dem forsiktig opp, og la dem i en tupperwareboks, side ved side. Jeg kledde på meg skoa, og hentet hagespaden og eska med døde bjørner, og gikk ut for å gi dem en verdig begravelse.   Helst skal vel sånt skje i vigslet jord, men jeg hadde ikke det heller, så tenkte blomsterbedet ville være et greit alternativ.

Det var det IKKE!

Jeg hadde dessverre oversett det faktum at vi er i Finnmark?.i Movember?og hva skjer da?

Jo FROST!!!   Det $%!$#% bedet var stivfrosset, og tela rekker sikkert til Kina på denne årstida. Gode råd var derfor dyre. Jeg undersøkte garasjen for å finne dynamitt, men hadde ikke så mye som en skarve, bitteliten gubbe engang! Ikke hadde jeg pressluftbor, og ikke gravemaskin heller.

Men det var DA jeg så løsningen!!!

Jeg fant en slagboremaskin?.og et sånt bor elektrikere bruker når de borer hull tvers igjennom veggen på feil sted?

Lang historie kort: Jeg har nå trettito døde vitaminbjørner omsorgsfullt begravet i hvert sitt nyborra hull i blomsterbedet.

Etter alt dette, var jeg både skitten og svett, så da jeg var ferdig med begravelsen, måtte jeg inn å stelle meg. Og det var DA jeg så det?..Barten?.den etterlengta barten??Halleluja, den var endelig titta fram!!!   Å dæven, tenkte jeg, og skyndte meg å få vaska blomsterbedrusk av fjeset for å kunne ta den nærmere i øyesyn, og kanskje til og med få tatt et bilde av den!   Men da jeg var ferdig med såpe og vann så var den BORTE!!!!

Begynner å mistenke at dette kanskje ikke kommer til å gå så glatt som jeg hadde trodd. 

I natt skal jeg drømme bartevokse-drømmer ihvertfall, så kanskje det har blitt mer ansiktshår til i morgen.

 

En helt gjennomsnittlig voksen.

Det er kjedelig å være voksen. Pisse-faens gørrkjedelig.

Hadde jeg visst alle de trasige tingene en voksen MÅ gjøre, hadde jeg betakket meg veldig for å bli det.

Ta klesvask for eksempel. Klesvask tar aldri slutt, det øyeblikket du innser at skittentøyskurven ikke er bunnløs likevel, så ser det ut som om badet har spydd skittentøy overalt. Eller oppvask?. Du finner ALLTID den ene koppen, eller det ENE glasset som ikke kom med i oppvaskmaskinen da den ble startet. For ikke å snakke om at alle disse koppene faktisk bare blir stående i maskinen til en voksen har stappet dem dit de egentlig hører hjemme. Eller søppel?Man kildesorterer alt opp i vet-ikke-posen, knytter igjen, og to nanosekunder etterpå er det fullt igjen!

Og regninger?. Lønna kommer, regningsbunken betales, og to dager senere er bunken på plass igjen?Gulv må støvsuges, og støv tørkes, og bil vaskes og barn passes og så videre?

 Da jeg var tenåring tenkte jeg alltid på voksenlivet som en evig fest, der man hadde full frihet til å gjøre nøyaktig som man ville, uten innblanding fra noen, og kjemisk fritt for innetider. Når jeg er voksen så tenker jeg akkurat det samme om tenåringslivet. Tenåringens vidunderlige uskyld, der den største bekymringa er hva man skal ha på seg, og om mascaraen sitter der den skal?

Nå er det vel kanskje litt mer utfordrende å være tenåring enn som så, men det gir jeg ærlig talt en lang feit faen i , der jeg sitter i hauger av klesvask, regninger og voksenbekymringer. For det er ærlig talt ingen dans på roser å være voksen heller.

 Ta for eksempel den daglige kampen om middagen.. Hva i huleste skal det bli til middag i dag? Personlig lever jeg godt på ett eller annet ræl fra frysedisken, det kommer til å gjøre meg både feitere og dummere, men siden jeg er over førti, så er det ingen som strengt tatt bryr seg om hvordan jeg ser ut likevel. Men poden vokser og trenger NÆRING, og da må man dukke inn i grønnsakenes, og det balanserte kostholds vidunderlige verden. Jeg drasser hjem kilovis med sunne greier, som deretter foraktfylt pelles til side av husets barn. Blæ og æsj og liker ikke, og kan vi ha pizza i dag?

Og den daglige kampen om skittentøy? Kan husets øvrige innbyggere være så faens forbanna vennlig å putte skitne klær oppi den FORBANNA JÆVLA SKITTENTØYSKURVEN OG IKKE BARE SLENGE DEM PÅ BADEGULVET!!!! Pust?.

En daglig påminnelse oppfattes som mas og kjeft, og om du IKKE kommer med påminnelsen?ja så må du plukke skittentøy opp fra badegulvet selv. I utrolige mengder, og hver jævla dag, helt til ungene er så store at du kan hive dem ut.

Og kopper og fat i stua, på kjøkkenbenken, på tenåringens rom , ja overalt egentlig?Kan det være så innmari HELVETES VANSKELIG Å PUTTE DEM INN I OPPVASKMASKINEN!!!!   MÅ de alltid mellomlande i vasken og på kjøkkenbenken først? HVORFOR HVORFOR HVORFOR!!!!!?????

 Hvor ble det av alle drømmene? Magien? Skulle jo virkelig BLI noe av meg, noe stort kanskje, eller i hvert fall over gjennomsnittlig. Skulle leve fritt og fint uten en bekymring for morgendagen, og skulle i hvert fall ikke bli som min mor, eller min far, eller noen annen voksen jeg visste om.

Men så hører jeg ekkoet av min mors stemme når jeg kjefter, og jeg gjenkjenner mine foreldre i mine egne handlinger. Så da er jeg vel blitt akkurat det jeg ikke skulle bli.

En helt gjennomsnittlig voksen.

Og den eneste magien som fins, er den uendelige gjenoppstandelsen av gårsdagens problemstillinger?

 Det jeg egentlig vil er å få viljen min hele tida, DET ville gjøre meg fornøyd, tror jeg. Jeg vil at folk skal si ?Ja så lurt du tenker, og så smart du er, og det hadde vi aldri tenkt på før?, men så er jeg dessverre litt for gjennomsnittlig utrustet i toppetasjen for at det skal skje. Også vil jeg alltid komme inn på uteplasser og aldri stå i taxikø når det er kaldt. Alle skulle sluppet meg forbi og sagt?her, gå bare først du? og jeg skulle smile og takke pent, og være fornøyd?.Men så er jeg dessverre litt for alminnelig for at DET skal kunne skje.

Og da blir jeg oppgitt.

Oppgitt over at jeg er gjennomsnittlig når jeg vil være spesiell. Oppgitt over at det ikke er noe som helst ved meg som er eksepsjonelt, og at det er så veldig normalt og vanlig, alt som rører seg rundt meg. Og så blir jeg oppgitt, over at jeg er oppgitt ,over at livet faktisk ikke er en dans på roser. Om det var en dans på roser, så hadde jeg sikkert utviklet rose-allergi eller lignende.

Faen i helvete, så kjedelig det er, å være en gjennomsnittlig voksen!!!  

 Men så er jeg egentlig ganske fornøyd likevel. Fordi jeg har et friskt barn som har vett til å utfordre sin mor når hun er urimelig, og fordi han stiller spørsmålstegn ved mine bestemmelser. Og fordi jeg har et liv som muliggjør en urimelig irritasjon over helt hverdagslige ting. Som skittentøy på badegulvet, og oppvask, regninger og middagsmat. Det fins dem som ville gitt en arm eller fot for den luksusen det tross alt er å kunne irritere seg over småting. Og det fins barnløse foreldre som ville satt verden i brann, for å kunne kjefte på et barn for bagateller.

 Tross alt så blir regningsbunken borte i et lite øyeblikk, den vokser seg ikke høyere. Tross alt har vi nok klær til at det ikke gjør noe at vi bare venter litt med å tømme skittentøyskurven. Tross alt har vi mat i såpass overflod at vi kan velge det vi liker best.

Fy faen så velsignet jeg er , som er en helt gjennomsnittlig voksen.

 

#trinegrorsegbart MO SISTA!

Nå er det Movember, og det betyr at man skal fokusere på å gro bart, sånn at alle som ser barten husker på å undersøke seg for skummel kreft. Denne aksjonen gjelder prostatakreft, noe som tar livsviljen og potensen fra så alt for mange fullt brukbare mannfolk. For å spre oppmerksomhet, oppfordres menn til å gro bart i nove..ø-Movember, og siden det er kjønnsfacistisk å utestenge kvinner fra en organisasjon, så tenker jeg også at jeg skal gro meg en snasen bart.

Likestillingen er kommet såpass langt her på berget, at man ikke lenger kategorisk kan skille mellom manne-og dameting, og siden menn kan gro på seg pupper uten å anstrenge seg stort, må man kunne gå ut i fra at å gro bart ikke kan være stort verre. Det er da bare et spørsmål om å vente lenge nok, så kommer barten av seg selv. Akkurat som manne-pupper.

Blir det pent? Tja, ikke vet jeg om jeg kommer til å kle bart, men jeg tenker at jeg MINST må ha et sånt skikkelig sykkelstyre. Sånne tynne mafioso-greier, er nok ikke noe for meg. I morgen den dag så begynner jeg å spare til bart, og så får jeg heller legge ut noen schnasne bilder av den etterhvert.

Jeg har ihvertfall brukt ventetida på å sjekke litt rundt dette her med prostatakreft. Finner ut at det ofte er fruen i huset som fatter mistanke om at alt ikke er på stell i vannverket hos mannen i huset. Tar han mange turer på skåla i løpet av natta, så er det et tegn. Og selv om du sikkert har lyst til å kvele jævelen med hans egne underbukser for å forstyrre hele nattesøvnen for deg, så kan det kanskje være lurt å sende han en tur til dokter´n. Du kan berolige ham med at dokter´n kan ta en blodprøve, det er IKKE sånn at han automatisk får en tjukk, behansket doktorfinger opp i rattata. (De fleste mannfolk blir bleike, spyr, og stiller seg med ryggen mot veggen bare ved tanken på DET!) Nå er det sånn at mange menn syns tanken på at en totalt fremmed skal stikke dem med en nål til blodet flyter, er temmelig skummel i seg selv, men du kan jo berolige han med at DET langt er å foretrekke framfor finger´n.

Det fins to velkjente metoder for blodprøvetaking:

1.Stikk med nål, få ut blod. Samles i glass av helsepersonell.

2.Stump vold, få ut blod. Samles i prøveglass av krimtekniker.

Bare spør ham hvilken metode som foretrekkes, men menn er verre enn unger, og kan ikke få flere enn disse to valgene. Gir du dem et tredje alternativ, så skjer det absolutt ingenting.

Om han da nekter plent å gå til dokter´n uansett, så kan du trøste han med at han kanskje kommer til å miste potensen og dø en langsom, smertefull død.

Uansett blir det slutt på at han forstyrrer nattesøvnen din?..

Du kan donere kroner til saken gjennom Movember her!

URETTFERDIG!!!!

Det er mye som er urettferdig. At jeg ikke har en million i årslønn, at sjokolade gjør meg feit, og at alkohol og bacon er skadelig. Det er også urettferdig at jeg som selvstendig næringsdrivende ikke kan få samme rettigheter til sykelønn som arbeidstakere, og det er urettferdig at jeg ikke kan reise til syden tre ganger i året. Det er også urettferdig at jeg ikke får lønn for hver time jeg tilbringer på jobb, og det er urettferdig at jeg får parkeringsbot, og fartsbot, og at jeg ikke kan spise lunsj på restaurant oftere.

Men er det egentlig urettferdig?  Eller bare OPPLEVES det urettferdig?

Urettferdighet er et subjektivt begrep, som ofte baseres på den enkeltes oppfatning av en situasjon. Ofte er det lover og regler som ligger til grunn for en opplevd urettferdighet, og om disse reglene er gjennomtenkte fra skaperens side vites ikke. Som at jeg ikke kunne få utdanningsstønad da jeg ble alene med barn midt i et krevende studie.  Bare for at barnet mitt var mer enn ti år. Det opplevdes urettferdig, men VAR strengt tatt ikke det, fordi dette er en regel som gjelder alle, og ikke bare meg.  At jeg ikke kunne få statlig hjelp i en sårbar situasjon fordi jeg falt utenfor et regelverk, er ikke håndheverne av regelverkets feil. (NAV) Det er heller ingen andres feil at jeg ikke fikk noen ting og ble henvist til å klare meg selv.  Jeg bare gjorde det, altså klarte meg selv.  Men hadde nok fått noen kroner likevel, om det hadde vært fullstendig krise.  Men det var det ikke. Fikk i grunn bare litt mindre til utskeielser, men vi sultet aldri, og hadde tak over hodet hele tiden.

Når jeg nå leser kommentarfelt på nett blir jeg litt forferdet over den graden av opplevd urettferdighet som tydeligvis florerer i Norge i dag.  "Vi må få orden på våre egne problemer før vi hjelper andre!"  -"Eldreomsorgen må vi fikse først!"  -"De narkomane trenger hjelp!" -"Få hjelp til nordmenn først før vi hjelper andre!"

Men spørsmålet jeg stiller meg da, er som følger: Til hvilken grad skal vi ha løst problemene innad i Norge, før vi tillater oss å hjelpe andre?  Skal alle som trenger det få enerom på sykehjem/aldershjem først? Skal alle innsatte i fengsel være bare norske statsborgere? Skal alle narkomane være avvent og ferdigbehandlet? Skal alle ha en minstelønn på 350000,-? Skal alle skoler være nyoppusset og ha flinke lærere som aldri blir syke? 

Det norske velferdssystemet er godt, men det har sine åpenbare brister. Mye er regulert gjennom lover og regler. Lover og regler er dessverre ikke utformet for å skape rettferdighet, men ORDEN. Disse skal påse at folk blir behandlet mest mulig llikt i henhold til norsk likeverdighetsprinsipp.  I praksis KAN ikke alle oppleve dette systemet som rettferdig.   Og i praksis oppleves det dessverre at det norske systemet tar godt vare på flyktninger, mens jeg, som har jobbet og betalt skatt, IKKE blir ivaretatt like godt.  Og at dette kan oppleves urettferdig, DEN er jeg med på.

Det alle disse kommentarene og (noen lett hatefulle) utsagnene påpeker, er en skjevhet og en opplevd urettferdighet i det norske systemet.  Dette kan kun politikere og byråkrater få gjort noe med, og disse må da ikke lukke øynene for at dette er er en opplevd virkelighet for mange.

Men jeg er fortsatt ikke med på at vi ikke skal kunne ivareta og hjelpe dem som kommer hit, med denne systemsvikten som bakteppe. Jeg er heller ikke med på å sette flyktninger i bås som lykkejegere og snyltere.  For det er faktisk ikke deres feil at systemet har lagt opp til en opplevelse av urettferdighet.

Det ville være umoralsk og umenneskelig å avvise dem som faktisk trenger vår hjelp.  Og om du virkelig ikke vil hjelpe en som trenger det: Rekk opp handa....

Skjønnhetens tyranni

Jeg har jaktet på bikinikroppen. Ferien nærmet seg, og jeg følte meg litt stutt-tjukk i bikini, med litt for mye skinn, og lår med plenty av smilehull på baksida. Siden trening og dietter på en måte ikke er min greie, bestemte jeg meg for å prøve meg på en lettvint hurtigløsning som jeg hadde funnet på internetten....

Jeg hadde funnet sånne wraps, med salve på, som man bare kunne tulle seg inn i, og VIPS, skulle man bli stram og fin i skinnet igjen! "Så flott" tenkte jeg, og skaffet til veie det jeg trengte.

Men derifra sluttet liksom ting å gå som planlagt.....

Jeg kom hjem, glad som ei lerke, og leste bruksanvisninga i denne kjempedyre pakken med lettvintløsning. Man skulle dusje, så tørke seg, og så legge disse salvebandasjene på de områdene man liksom ikke var fornøyd med. Deretter skulle man ha dem på i minst 45 minutter, og de kunne holdes på plass med stramme klær, eller plastfolie mens de virket. Enkelt og greit.

Jeg pakket opp en sånn derre salvebandasje, og klasket den på sånn ca rundt magen og sånn ca litt på sidene. Og holdt på å stryke med! Bandasjene var ISKALDE når de kom på huden, og de ble på en måte bare kaldere og kaldere! Og de var dønn klissete, så jeg bestemte meg kjapt for at plastfolie, DET måtte det bli for å holde den på plass. Jeg klipte en sånn bandasje i to, og klasket dem på baksiden av hvert lår, over alle smilehullene, og vraltet på kjøkkenet for å hente plastfolie mens jeg tenkte "kaldt, kaldt, KALDT"!

Jeg surret plastfilm rundt magen og ryggen, to runder, og rundt begge lårene mens jeg vred meg i ubehag over klissete kulde, og DA fikk jeg et glimt av meg selv i speilet......

En litt blek, desperat dame, surret inn i gladpack, med et enda mer desperat uttrykk i fjeset, som prøver å få bikinikropp fem dager før ferien... Jeg lignet mest på en panikkstappa Gildepølse med utgått dato, eller en slapp frokostburrito fra Shell... Og jeg må ærlig innrømme at jeg følte meg som en slapp burrito også...

DETTE BØR HELST BARE VIRKE!!! tenkte jeg...og jeg vet ikke, men jeg følte meg litt fastere etter en liten stund. Mulig det bare var fordi jeg var surret stramt i plastfolie, men jeg syntes jeg kunne kjenne at dette hadde litt effekt. Det var kaldt nok ihvertfall, og etter en liten stund frøs jeg bittert.. Selv om det var en ny opplevelse å bare fryse ihjel på magen og lårene. Og det slo meg at jeg burde bli tvangsinnlagt, for å påføre seg selv sånt ubehag grenset mot selvskading! Og om noen hadde SETT meg der jeg satt, hadde nok psykobilen med hvitkledde pleiere vært på vei for å hente meg før vidundersalven hadde virket ferdig!

Jeg ventet og ventet og ventet, og etter en time klippet jeg meg ut av plasten, glad og forventningsfull. For NÅ....var bikinikroppen på plass!

Tenkte jeg.

Så virket det?

Njæ.....når plasten var klippet bort, så så jeg vel helt fullstendig likedan ut...magen var HELT lik, og lårene hadde fortsatt smilehull....Skuffelsen var total! Ydmykelsen likeså. Her hadde jeg sittet, som en forfengelig halvgammel røy, og frosset meg nesten ihjel, surret i klisj under masse gladpack, for absolutt ingenting! Prosjekt lettvint bikinikropp var en total fiasko!

Så hva kan ha skjedd? Jeg tenker at det her fins to muligheter:

Først: Dette produktet er bare sprøyt. Men det går jo ikke an, for jeg har sett masse før og etter bilder, og har SNAKKET med flere som sier at dette virker, så da virker det vel da? Men bare ikke på meg. Dessuten MÅ det være godt for noe, så ubehagelig som det var!

Mulighet nummer to liker jeg best....

Kanskje dette ikke virket fordi jeg egentlig er bra nok? Fordi det ikke fantes noe å rette på, og at det største problemet sitter mellom ørene?

Jeg HAR ikke cellulitter, jeg har bare glade lår som smiler, og derfor har de smilehull! Jeg har passelig stor hud, det er bare selvilliten som smått kan bli for liten til å fylle den ut, og DERFOR blir det folder overalt!

Jeg har herved bestemt meg for at jeg er mer enn bra nok, og derfor blir det ikke flere idiotiske forsøk på å stramme ting som strengt tatt ikke behøver å strammes. Den eneste som trenger å stramme seg opp er jeg! Og jeg er mer enn bare hud som henger. MYE mer! Så på sett og vis så virker jo produktet som lovet.

Jeg føler meg mye bedre, og selvtilliten har økt. Og det var det faktisk verdt å betale noen kroner for..... #finibikini

 

Les mer i arkivet » Februar 2018 » Mars 2016 » Februar 2016